Martine Fimreite Wilhelmsen

medisin, budapest, mote, skriving, litteratur

Det skal sterk rygg til for å bære gode dager

  • Publisert: 16.05.2014, 19:15
  • Kategori: viktig
  • Endelig klarte jeg å sette ord på følelsene mine. Olav var til stor hjelp.

    Hvis gode dager er så veldig tunge, hvorfor kaller vi dem gode da? Nå for tiden snakker alle om at det er så vanskelig å være lykkelig på ordentlig. Hva er lykke egentlig? Det skal da være nok med brød på bordet og tak over hodet?

    Det er klart synet på lykke er subjektivt, men er kravene til lykke for høye i dagens samfunn? Blir kravene til lykke høyere etter hvert som samfunnet utvikler seg? Er problemet at kontrasten mellom det å være lykkelig og det komplett motsatte også øker?

    Jeg har på en måte sett for meg siden jeg var liten at lykkelig, det blir jeg selvfølgelig. Men kravene mine har fornyet seg. Jeg har så lyst til å skrive at "Klart jeg er lykkelig!! Familien min lever under trygge økonomiske omstendigheter og jeg har mange fine venner som bryr seg om meg". Problemet mitt for øyeblikket er at ingen rundt meg kan sørge for at jeg er lykkelig. Jeg er faktisk ikke lykkelig. Grunnen til dette er finnes mennesker som har det vondt. 

    På en måte blir det teit av meg å tenke sånn. Empatien inni meg gnager, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal gjøre av meg eller hvordan jeg skal ordlegge den. Det riktige må vel være å ikke sette spørsmål ved lykken og kanskje heller bare være takknemlig.

    I et hus er alle menneskene som er viktige i livet mitt, det er mat, det er klær og ikke minst kjærlighet og andres ønske om at jeg skal være lykkelig. Jeg nekter å dra dit. Jeg blir her jeg. Piner meg selv, fordi andre har det vondt.

    Men positiv er jeg, for all del. Jeg er en glad jente. En solstråle også har jeg hørt. En annen tin jeg har hørt er at man skal være så glad at menneskene rundt deg også er glade. Det er nok dette jeg lider av, et kontinuerlig behov for å hjelpe. Det skal vel ikke være et problem?

    Er jeg bortskjemt? Eller gjør det egentlig ikke noe at jeg ikke er lykkelig så lenge jeg har det fint. Mange er på en evig jakt etter lykken, jeg derimot, løper fra den. Jeg avviser den. Den prøver seg, men jeg vender ryggen til.

    Det er så mye å gjøre. Det er så mye jeg ikke har gjort. Men er det noe jeg kunne ha gjort? Det er ikke noe vits Martine, sier de. De fattige landene er korrupte uansett, det er ikke noe du kan gjøre, sier de. Jeg klarer ikke å akseptere det. Den tankegangen passer ikke inn her.

    Kroppen min og tankene mine er et puslespill. Den siste brikken har manglet, men nå har jeg funnet den! Den passer ikke likevel. Den er faktisk for liten. Brikken kan ligge der , i midten av puslespillet, og det ser kanskje helt greit ut. Men om du går nærmere, hvis du studerer detaljene, da kan du se at brikken, den passer ikke. Den når ikke helt ut til resten av brikkene, og hvis du først har lagt merke til tomrommet mellom den ene lille brikken og de tusen andre brikkene, da kommer du aldri til å godkjenne tomrommet. Du kommer til å bli plaget av dette tomrommet, og en brikke i puslespillet ditt vil krympe den også.

    Det er mulig jeg er for svak til å erkjenne at livet mitt er en dans på roser. Dagene kommer og går, men jeg klarer ikke å bære den tunge lykken som er så meget omtalt. Kommer jeg noen gang til å akseptere og glemme det, eller blir jeg ikke fornøyd før mine medmennesker på denne runde tingen kalt jorden er fornøyde alle sammen. 

    På en måte skulle jeg ønske at alle tenkte som meg, jeg skulle ønske alle hadde en felles intuisjon om å redde verden, eller i hvert fall sørge for at alle har det bra. På en måte hadde det drept meg om alle gikk rundt med samme sorgen som jeg går rundt med, og med en baktanke om at, så lenge jeg lever vil folk ha det vondt.

    Mørket skiller dagen fra natten. Mørket viser oss at dagene går. Mørket får stjernene til å skinne. Uten mørket hadde vi ikke lagt merke til at solen plutselig dukker opp på himmelen, og viser oss at her kommer en ny dag. Her kommer lyset. Hadde vi egentlig satt pris på lyset hvis mørket ikke eksisterte?

    Det er mulig man kun kan se det fine i alt hvis man allerede har sett det som er vondest i alt. Det bekymrer meg at jeg er uvitende om det onde i verden, og samtidig så bekymret. Det er så langt unna, men jeg føler smerten så nær. Vil smerten alltid være  her så lenge ondskapen eksisterer? Er det mulig at jeg har så lite å være bekymret for i mitt liv at jeg leter etter sorgen i andres liv?

    Et eksistensielt spørsmål om lykke. Finnes det egentlig svar, eller kommer svarene bare hvis man lar være å spørre?


    Ravensbrück 2012

    Ha en fin 17.mai alle sammen! Tenk på dere selv og ikke minst menneskene rundt dere.

  • Publisert: 16.05.2014, 19:15
  • Kategori: viktig
  • 0 kommentarer
  • Ingen kommentarer

    Skriv en ny kommentar

    hits