Martine Fimreite Wilhelmsen

medisin, budapest, mote, skriving, litteratur

sosial debutering

  • Publisert: 13.08.2013, 23:42
  • Kategori: rarslig
  • I dag har jeg debutert sosialt, og dette er noe jeg kan tenke meg å fortsette med. Jeg liker å være omringet av mennesker, og det virker som om den lille delen med personlighetsforstyrrelser blir byttet ut med sosiale egenskaper. Det passer meg egentlig ganske fint for da kan jeg begynne å opptre som litt mer normal på bloggen. Jeg sier ikke at jeg er normal, men kanskje bare litt mindre gal. Det er viktig å tibringe tid med sine medmennesker.
    Dette bildet har jeg stjålet fra mamma sin blogg. Den vil jeg ikke oppgi her. Det har seg nemlig sånn at hun har fler lesere enn meg. Flaut. Syns det er et problem dere kan være behjelpelige med.

    Må innrømme at jeg har løyet til dere i dette innlegget. Beklager. Jeg startet med å skrive at jeg har debutert sosialt, og det har jeg jo, men det begynner å bli en stund siden. Det bare føles litt sånn. Tuva og jeg har vært sammen i dag, også har jeg vært i familiebursdag hos Tant (Ikke en skrivefeil, jeg kaller henne det). Noe å sette fingern på er at jeg kaller meg usosial når jeg er hjemme med familien, mens når jeg er på familiebesøk blir jeg plutselig sosial. Hm. 

    Tenk at jeg lyver for å være morsom da, dere. Det er ikke særlig morsomt. Fikk litt dårlig samvtittighet. Jeg blogger jo bare det som strømmer ned fra den kreative delen av hjernen min og ut i geleneglene mine. Nå ble hele innlegget helt dødt plutselig. Jeg bare prøver å være morsom. Så teit å prøve å være morsom. Det hadde vært så betydelig mye bedre om det bare kom naturlig. Det var ikke det som var hensikten ved blogginnlegget. Har ingen hensikt med bloggingen egentlig, jeg bare har ingen venner. Herregud, dere må jo tro jeg er helt skrudd i hodet! 

    Gidder ikke mer.

    God natt! 

     Ps. Det er mamma og meg på bildet. Bildet er tatt i dag, og hvis du gidder kan du faktisk se dagens outfit på begge to av oss også. Dobbel.

  • Publisert: 13.08.2013, 23:42
  • Kategori: rarslig
  • 1 kommentarer
  • personlighetsforstyrrelser

  • Publisert: 12.08.2013, 23:59
  • Kategori: rarslig
  • God aften

    I dag har jeg ligget i sengen min og spist. Og spist. Og spist. Og spist. Og spist

    Og så har jeg jogget da. Det var egentlig bare fordi det tordnet og lynte, så jeg tenkte det ville vært fint å ta en titt på naturen. Det er så gøy når skyene beveger seg fort. Etter 5 minutter åpnet himmelen seg og jeg innså at det ikke var nødvendig å dusje når jeg kom hjem. På tross av disse ville omstendighetene fortsatte jeg løpeturen min. Kan ikke unngå å si at det er den mest gøyale løpeturen jeg har hatt. Så teit dette ble da. Jeg kan ikke sitte her å legge ut om hvor flink jeg er til å løpe, når det viktigste er at jeg har spist mye i dag.

    For å være helt ærlig så har det jeg har skrevet over ingen slags relevans til noe på hele denne runde kloden. Hvem bryr seg? Det sulter barn i Afrika!

    Det er kansje en god idè for meg å slutte å blogge når jeg er i dette humøret. Litt selskapssyk og usosialisert. Det ender bare opp med at jeg sitter her og krangler med meg selv. Ser du! Nå er jeg sur på meg selv igjen for at jeg tillater meg selv å skrive dette og mest sannsynlig kommer til å publisere det. Nå mangler det bare et bilde av meg selv.


    Syns denne bildesamensetnngen representerer den lille graden av personlighetsforstyrrelse som vises i dette innlegget helt greit.

    HADE

  • Publisert: 12.08.2013, 23:59
  • Kategori: rarslig
  • 0 kommentarer
  • hjelp

  • Publisert: 10.08.2013, 20:31
  • Kategori: reise
  • Jeg har noen perioder hvor jeg syns det blir for teit å blogge. For det første føler jeg at jeg snakker til en vegg og for det andre holder jeg på å dø av ydmykhet hver gang noen spør om bloggen min. Perioden er på plass, og jeg får frysninger av å sitte her å skrive. Jeg kunne helt klart sluttet å blogge, men jeg savner den hver gang den forsvinner og nå har jeg faktisk ikke en dritt å gjøre.

    Nå ble jeg sentimental. Bare la meg få noen minutter med stillhet. Dere kan se på bilder i mens.




    Det var egentlig det. I går kom jeg hjem fra en fantastisk uke i Kroatia.
    Men neste mandag er det skoletid igjen. Videregående skole. Skulle egentlig ønske jeg kunne være på omtrent denne alderen for alltid. Sånne store overganger gjør meg trist. Æsj. Tiden går og man blir feit, gammel og mister personligheten og plutselig er man en man ikke vet hvem man er lenger. Ønsker så gjerne ikke å falle i den fella. Man mister venner man trodde man skulle ha hele livet og bryr seg om ting man aldri har tenkt over før. Jeg vil bare være meg. Men er jeg i det hele tatt meg selv lenger? Er jeg en jeg liker, eller tror jeg at jeg er en annen enn jeg er? Tenk om jeg har blitt ond? Er det noen som liker meg? Er det noen som vet at jeg bryr meg? Er det noen som tror jeg bryr meg? Er det noen som bryr seg om at jeg bryr meg? Hvorfor bryr jeg meg?

    Spørsmål som de over gjør at lørdagskveldene alene med masse mat blir enda mer ensomme og at jeg klør i hele kroppen etter å vise alle hvem jeg er og hvorfor de bør like meg. Ensomhet gjør meg rar og sur. Det burde ikke finnes spørsmål uten svar, but then again, hva skulle vi snakket om. Jeg konkluderer alltid mine små filosofiske øyeblikk med at livet er hardt. Men det gjør meg bare enda mer forvirret og surrete, for hvordan kan jeg sitte her å tenke at livet er hardt. Det emne skal jeg ikke begynne på en gang.

    Det er dette innlegget du skal huske når de spør om det har foregått lenge. Jeg har mistet taket for lenge siden skal jeg si deg. Du tror kanskje jeg er gal, men jeg snakker bare om dette innlegget. Dette øyeblikket, åh men du da, hva er et øyeblikk? Nå må jeg ut å sosialisere meg før hodet mitt går i oppløsning. Jeg har så mange spørsmål ingen jeg vet om kan svare på. Kommer jeg til å møte noen som svarer på dem? Tenk om jeg slutter å spørre og jeg mister meg selv. Det er kanskje det som er meningen med livet. Spørsmål man kan stille uten å få svar. 

    Livet er hardt.

    Jeg publiserte egentlig dette innlegget, men så så jeg litt på det. Det trenger liksom mer. Jeg tenker for mye. Jeg har så mye mer å skrive, men jeg vet at hvis jeg fortsetter kommer jeg til å skrive mer for hvert tegn og hvert ord. Jeg kommer til å fortsette til jeg blir helt tom, men hva skjer når jeg da har tømt meg. Nå tvangsavslutter jeg her. Jeg trengte bare at dere fikk med dere at jeg ikke er ferdig her, jeg er ikke tom. Jeg kommer tilbake.
     

  • Publisert: 10.08.2013, 20:31
  • Kategori: reise
  • 10 kommentarer
  • hits